Sammendrag
Siden 1989 er det gjennomført årlige registreringer av andel rømt oppdrettslaks i norske vassdrag gjennom innsamling av skjellprøver fra et overvåkingsfiske om høsten og fra fangstene av laks i sportsfiskesesongen. I de siste årene er det stilt spørsmål om disse estimatene av andel rømt laks er tilstrekkelig presise til bruk i forvaltningen av villaksbestandene og igangsetting av tiltak. Det blir arbeidet med å forbedre innsamlingsmetodikk og det er også tatt i bruk nye metoder for å nå en tilstrekkelig sikkerhet i estimatene.
I årene 2013 til 2015 er det gjennomført overvåking av bestandene av laks i Gaula og Orkla i Sør Trøndelag ved hjelp av videoovervåking og drivtelling. Overvåkingen har delvis vært en test av overvåkingsmetoder, men utprøvingen har samtidig gitt verdifulle bestandsdata. Dette er to av de største laksevassdragene i Norge, men på tross av størrelsen er det mulig å gjennomføre totalregistreringer i hele eller deler av disse to elvene ved bruk av disse metodene. Målet har vært å beregne størrelsen på gytebestandene av laks, fangstrater og sammensetning av bestandene. I denne typen registreringer blir det også skilt mellom villaks og oppdrettlaks som har rømt fra anlegg i sjøen. Parallelt med bestandsovervåkingen er det samlet inn skjellmateriale fra sportsfiskfangstene for beregning av andel oppdrettslaks i de samme tre årene. Dette har gitt en mulighet for å sammenligne estimater fra fire ulike måter å beregne andel rømt oppdrettslaks i villaksbestandene på:
1) Skjellanalyse fra overvåkingsfiske om høsten (høstfiske)
2) Skjellanalyse fra sportsfiskefangstene
3) Videoovervåking med undervannskamera
4) Drivtelling av gytefisk om høsten.
Gjennom drivtelling og videoovervåking i årene 2013 til 2015 var det mulig å estimere totalt innsig og størrelsen på gytebestanden av laks i Orkla, der det også ble skilt mellom oppdrettslaks og villaks. I Gaula ble det gjennomført drivtellinger på tre referansestrekninger om høsten der det også ble skilt mellom vill- og oppdrettslaks. En sammenligning av metoder for estimering av andel rømt oppdrettslaks viste at alle metodene ga relativt like estimater – med unntak av metode 1), overvåkingsfiske om høsten. Denne metoden ga høyere estimater av oppdrettslaks enn de andre metodene uansett år og vassdrag. Det ble også gjort en sammenligning av størrelsen på utvalget av prøver og beregnet usikkerhet i estimatene. Her skilte også høstfiske seg ut ved å ha de minste utvalgene og dermed de største usikkerhetene.
Det ble også beregnet fangstrater for vill- og oppdrettslaks i sportsfiske og høstfiske i Orkla i 2015, som viste 10,6 ganger høyere fangstrate for oppdrettslaks enn for villaks i høstfiske. Dette samsvarer med flere andre undersøkelser gjort de siste årene. Det betyr at estimatene som fremkommer ved høstfiske er lite presise og dessuten gir de for høye estimater (ikke forventningsrett estimator). I sin nåværende form vurderes derfor høstfiske som ikke egnet til å måle innslaget av oppdrettslaks i norske elver på en slik måte at resultatene kan benyttes som grunnlag for tiltak.
De tre andre metodene gir mer samsvarende resultater og har dessuten høyere presisjon (sikkerhet) på grunn av at det undersøkes et høyere antall laks enn i høstfiske. Som følge av et stadig økende fang- og slippfiske, blir oppdrettslaks sjeldnere satt ut enn villaks. Når vi tar høyde for dette minker forskjellene mellom metodene 2, 3 og 4 ytterligere.
Forfattere
Anders Lamberg / Øyvind Kanstad-Hanssen / Rita Strand / Vemund Gjertsen / Sondre Bjørnbet